blond og søt er smart baklengs, visste dere ikke det?

jeg er ikke dum
bare fordi jeg er blond
jeg er ikke blond bare fordi
jeg er dum 

for jeg vil kjenne at jeg lever. for jeg vil kjenne at det river i hjertet.

hadde jeg visst at alle ville føle det sånn som meg, så ville jeg gitt alle triste sjeler en liten baby. alle som synes det er vanskelig å stå opp om morgenen. alle som ligger våken om nettene fordi tankene roper for høyt. alle som begynner å gråte av sitt eget speilbilde. alle som snur i døra bare fordi denne vonde klumpen i magen gnager så fryktelig mye. alle som tusler rundt med denne mørke skyen over hodet sitt dag inn og dag ut. dere skulle fått en baby av meg; "her, vær så god".  jeg skulle plantet et lite frø i magene deres. og dere kan få si; "nei, jeg vil ikke ha en baby, nei, jeg kan ikke ha en baby, ikke nå, det passer seg ikke slik, nei, jeg er ikke et barnemenneske", så mye som dere bare vil. jeg planter et lite frø i magene deres likevel. et lite frø som skal få vokse og gro. og du skal få gråte ved den tidlige ultralyden som viser en 4 cm liten krabat. du skal få bli så overrasket av denne enorme kjærligheten som plutselig skal fylle hele deg fra topp til tå. du skal få kjenne gleden ved det første sparket. fra ingenting til 5 cm, 11 cm, til 25 cm, til 40 cm. et lite, bankende hjerte. to sprellende armer, to sprellende bein. et lite menneske. ditt lille menneske. som gir livet en mening. som gjør denne forferdelig verdenen så himla vakker. som får deg til å smile og le- også de gangene da du er så utrolig sliten at beina under deg kunne kollapset når som helst. som gir deg mer energi og kjærlighet enn du noen gang vil klare å gi i fra deg. som redder hele deg. som gir deg troen og styrken på at du kan klare alt, så lenge du har denne lille kroppen i livet ditt. hadde jeg visst at alle ville føle det sånn som meg, da skulle jeg hatt superkrefter og alle skulle fått en liten baby av meg. ja, tenk. du fortjener å ha det sånn som meg. alle fortjener det. 

august is like the sunday of summer

jeg elsker deg, sa han.
jeg savner deg, sa jeg.

 

jeg savner å ha tid.
til oss.
til å elske deg.
 

slipping through my fingers

jeg klarer aldri skrive når jeg har det fint. da er det liksom ingenting som må ut.
vi har hatt en magisk sommer. skulle ønske den varte for alltid.

-- 
går det an å være så lei seg at man spyr? er det i det hele tatt lov til å være så lei seg for noe som i utgangspunktet bare er fint? babyen min begynner i barnehagen nå på mandag. uka etter fortsetter jeg på studiene mine. babyen min er ingen baby mer. han er tretten måneder nå. tre dager etter bursdagen sin, begynte han å gå. og nå ser det ikke ut som om han har gjort noe annet. barbeint, joggesko, støvler- easypeasy. også er han en racer i dyrelyder. dessuten gjør han seg forstått nå, og han forstår mer enn man kanskje skulle tro også. det går an å kommunisere med han, sånn på ordentlig. og det er så fint å få være med på det her- utviklingen hans. men jeg vil ha tilbake de første skrittene, de første ordene, den første gangen han fikk smake jordbær, den første gangen de pittesmå hendene kjente på grus, den første gangen han fikk huske, den første latteren, det første smilet, de første dagene hjemme som en liten familie, den andre natten da det gikk opp for meg at den lille kroppen i armene mine var min baby, den første natten da jeg så usikker løftet opp en liten, skjør kropp til det bare brystet mitt. jeg vil ha tilbake alt. til og med de søvnløse nettene. ja, til og med den drittperioden da jeg lurte på om jeg i det hele tatt elsket kjæresten min. og hvorfor vil jeg ha tilbake det? jo, fordi jeg i bunn og grunn var lykkelig gjennom det hele- for jeg hadde en liten skatt å oppdage verden for første gang med. og jeg vil oppleve det igjen. jeg vil trykke inn pauseknappen. trykke på repeat- om og om igjen. men så fungerer jo ikke livet slik. og jeg får hodepine. og jeg får en gedigen klump i magen. og plutselig spyr jeg midt på natten. kanskje var det omgangssyken. kanskje var det noe jeg hadde spist. kanskje knuses hjertet mitt litt ved å sende den lille babyen min i barnehagen. kanskje synes jeg det er nettopp så vanskelig å godta at det fineste året i mitt liv er over. kanskje er det vanskelig å skulle la den lille kroppen vokse, ha et liv utenom meg.

lille babyen min.. 

reddhare

det var en gang jeg sa at jeg aldri skulle være redd for verden igjen. jeg skulle gi faen. jeg skulle gjøre det jeg ville. jeg skulle ta sjanser. og det har jeg vel for så vidt gjort også, i en viss grad. jeg trokket litt utenfor boksen, og jeg likte meg der. jeg fulgte hjertet mitt og levde mitt eget eventyr. men nå er jeg redd igjen. pissredd. på 17.mai måtte de selvfølgelig smelle med disse kanonene, og kjæresten sa at de alltid pleide å gjøre det. men herregud, alt inne i meg vrengte seg. jeg er så redd. jeg er redd for å fly. jeg er redd for å være på steder med mange mennesker. jeg har mareritt. mareritt som han egentlig ikke er en del av, men så plutselig er han der likevel. og jeg oppdager ham alltid forsent. forsent. jeg klarer ikke beskytte ham. jeg når ikke frem i tide. og denne frykten har bitt seg fast i meg. den gjør at jeg alltid leter etter utganger. den gjør at jeg alltid lager meg en plan a, b, c og d. den gjør at jeg øver meg på å ta ham ut av vognen i en fei. den gjør at jeg vil løpe fort. fortfortfortfortfort. og kanskje er det sånn det skal være når man har blitt en mamma. kanskje skal man være redd. men åh... gjør hva søren du vil med meg, men ikke skad babyen min. vær så snill. 

---

i kveld reiser jeg til london med min lille, fine bestevenn. aller mest har jeg bare lyst til å ligge i fosterstilling på badegulvet- bare fordi jeg er så redd. men så har jeg sluttet å ligge på badegulvet, for man kommer jo ingen vei med det. og mamma sier at jeg må lære meg å slippe taket litt, for jeg kan ikke styre alt. og jeg vet jo det. så jeg tar med meg babyen min hit og dit, vi har allerede flydd supermange ganger- vi lever livet akkurat som om ingen kan skade oss. men hjertet mitt galopperer, og jeg er livredd for at slemme mennesker skal krysse veien vår. 

hele verden i én person

i dag skinner sola. det gjorde den i går også. bladene på trærne utenfor har sprunget ut, det hadde de ikke sist vi var og studerte dem. "der er tre", var det første ordentlige ordet gutten min sa. eller setningen. han har sagt "mamma" og "pappa" lenge nå. og jeg tror han var rundt fem-seks måneder da han begynte å si "der" mens han pekte. og så begynte han plutselig å si "der er". i går fulgte han etter en kråke som spratt rundt på lekeplassen. "synes du pip-pippen er fin?", han pekte og sa; "der er phuss". og så på kvelden da vi leste i dyreboken var plutselig alle dyrene "phuss". kattepusen. 

jeg er lykkeligere nå, har jeg sagt det? denne lille kroppen, som ligger ute i vognen sin og sover, gjør meg så forbaska lykkelig. jeg har alt jeg trenger, så lenge jeg har ham. hjertet mitt smiler hver eneste dag, og det finnes ingen plass til disse tårene som så ofte pleide å komme på besøk før. 

når han våkner, skal vi ut og spise lunsjen vår. jeg har kjøpt jordbær til oss- da får jeg alltid en liten gutt som ler og vifter med armene. lille hjertet mitt. 

mer å ta i- mer å være glad i

jeg har spist en hel sjokoladeplate. 190 gram. er dere klar over hvor mange kalorier det er? 1026 kalorier. jeg vet ikke helt om jeg fortjener et klapp på skuldra eller et slag i trynet. og når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke så veldig rart at jeg ikke blir kvitt denna magen min. 

 

the smell after rain

jeg tror jeg var litt naiv før. jeg tror ikke jeg er det mer- i alle fall ikke på samme måte. jeg husker hvordan jeg pleide å rynke på nesa til de som sa at man måtte jobbe for å få et forhold til å fungere. at man måtte arbeide for å holde kjærligheten ved like. jeg sa til kjæresten min at dersom vi en gang havnet der, da var vi ferdig. for kjærligheten skulle være enkel, naturlig. jeg skulle elske ham fordi jeg elsket ham, fordi hjertet mitt banket for ham- ikke fordi jeg gikk rundt og kjempet iherdig for å holde alle disse sterke følelsene ved like. i min verden hørtes det så rart ut. det å elske ham var jo det enkleste i hele verden- det var både fysisk og psykisk umulig for meg å la være. hjertet mitt hadde valgt ham. og så fikk vi en liten baby. og der jeg forelsket meg i dette lille livet vi hadde skapt sammen, mistet jeg plutselig kjærligheten overfor ham. kanskje var det de søvnløse nettene som spilte meg et lite puss. kanskje var det den enorme kjærligheten jeg hadde overfor dette lille mennesket som overskygget alt annet. jeg vet ikke. jeg spurte i alle fall meg selv daglig om jeg virkelig elsket ham, og jeg klarte aldri finne svaret på det. det føltes tomt ut. og så, på et eller annet tidspunkt begynte jeg å brette opp armene, jeg begynte å grave etter oss. det samme gjorde han. og under alt, fant jeg oss langt der inne et sted. og plutselig begynte vi å glimte til igjen. og plutselig var ikke disse sterke følelsene like vanskelig å finne frem til. og så kom disse dagene da kjærligheten mellom ham og meg var så lekende lett igjen. og jeg er sikker på at vi hadde vunnet gullmedaljen, dersom det var en konkurranse for beste kjærestepar. for herregud, kjærligheten vår er det vakreste jeg vet om. ingen kan måle seg med oss. vi har noe helt spesielt; en slik kjærlighet en kunne ha skrevet en bok om. så jeg skal slutte å rynke på nesa og heller jobbe litt for oss hver eneste dag- for sånn er det jo når hverdagen biter oss i rumpa og gjør det så alt for lett å ta hverandre for gitt. og kjæligheten er vakker, uansett. også om man må jobbe litt for den. 

- inhale - exhale -

jeg tror kanskje jeg har et lite (les: ganske stort) problem med sinnet mitt. det koker så veldig lett over. noen ganger må jeg klipe meg selv i låret, og det veldig hardt. det hjelper liksom ikke telle til ti. jeg må smelle med en dør, eller kanskje med fem. og når jeg spør meg selv om hvorfor jeg blir så sint, om hvorfor jeg alltid tar det ut på ham, så er alltid svaret; fordi han sviktet meg da jeg trengte ham som mest. eller; fordi han har to barn fra et tidligere forhold. to barn som vekker babyen min klokken 06.00 om morgenen, nå som babyen min endelig har begynt å sove til over klokken 08.00. jeg har lyst til å spytte dem i trynet og jeg klandrer ham for absolutt alt. for alt som noen gang har vært, for alt han ikke kan gjøre noe med. og når han spør meg om hvorfor jeg tar det ut på ham, klarer jeg aldri fortelle hvorfor. jeg er så dårlig på det, å prate om følelser. om det som gjør vondt. om det som er vanskelig. jeg har alltid vært sånn. og det er så dumt. for dette tårnet mitt laget av sinne og frustrasjon, det blir bare høyere og høyere, og jeg kan så tydelig kjenne hvordan det vingler fra side til side. egentlig er det vel bare et spørsmål om tid før det raser. og hva kommer til å skje da? 

maybe the wolf is in love with the moon, and each month it cries for a love it will never touch

hun var fjorten år, kanskje femten. puberteten hadde ikke vært noe snill mot henne. hun hadde fått uren hud og krusete hår som krøllet seg i noen korketrekkere ved tinningen. lårene gnisset og magen var akkurat litt for rund. regulering gjorde henne ikke akkurat noe vakrere, den heller. og så var det puppene da.. de måtte være noe av det styggeste hun visste ved seg selv. brystvortene virket for store til selve størrelsen- størrelsen som nesten ikke var en størrelse. b-i-t-t-e-s-m-å. og i tillegg var de litt skjeve. hun hadde alltid vært ei slik ei som ble rød som en tomat de få gangene all oppmerksomheten vendte seg mot henne, men i løpet av den siste tiden hadde selvfølelsen virkelig nådd bunnen. hun var så usikker på seg selv, likte hverken det hun så eller var. 

men så fant hun ham. ham i kursiv. han var året eldre, mørk og kjekk. hun hadde følelser for kompisen, han som ikke lengre ville ha henne. hjertet hennes knuste og hun kunne sikkert fylt flere verdenshav med tårene sine. men etter en stund ble tårene erstattet med dette ønsket om å ta hevn. hun var barnslig på den måten der; hun ville hevne ham bare fordi han ikke ville ha henne. hun hadde mailen hans, så hun logget seg inn på msn og tastet inn bokstavene. dette var jo for lett. fingrene hennes lekte seg over tastaturet, og hun flørtet så mye at det nærmest rant av henne. hvem som helst ville ha bitt på kroken. han var som hvem som helst, og hun fikk napp. selvfølgelig fikk hun napp. det var enkelt å være pen på bilder, det var enkelt å være morsom med bare bokstaver. likeså var det enkelt å være spennende, å være ærlig- dønn ærlig. det var også enkelt å kle av seg til undertøyet foran webkameraet. genseren skled av henne, og buksen datt nærmest av seg selv. det var enkelt å bli betatt av disse bokstavene som ble satt sammen til ord, til setninger. det var enkelt å bli forelsket i stemmen gjennom telefonrøret midt på natten. det var enkelt å elske noen man aldri før hadde møtt. hun elsket ham. han sa han elsket henne. og så en kveld ba han henne om å ta toget til ham. hun eksploderte i tusen sommerfugler og hjertet hennes begynte umiddelbart å lengte etter ham på en helt ny måte. bokstavene var ikke lengre nok. stemmen midt på natten kunne aldri kjærtegne henne slik hun ønsket. 

lengselen etter ham vokste seg så stor at hun en dag dro ned på togstasjonen med en liten bag i hånden. det ellers så ustyrlige håret, hadde hun satt opp i en liten ball. hun hadde en lyserosa bluse på seg, den hun alltid fikk komplimenter for. hun følte seg fin og i magen flakset sommerfuglene. hjertet hennes banket så hardt at hun lurte på om de andre menneskene på perrongen kunne se det gjennom den tynne blusen. og så kom toget. og så dro toget. uten henne. fornuftigheten hadde plutselig tatt et godt tak i henne, holdt henne igjen. fornuftige jenter hopper jo ikke bare på et tog for å møte en "fremmed", og de juger i hvert fall ikke til foreldrene sine. på kvelden slapp fornuftigheten taket og angeren flyttet inn. hun lengtet sånn etter ham, og det kjentes ut som at hjertet hennes smuldret opp i titusenvis av små biter. hun var fast bestemt på at hun skulle ta neste tog. men det neste toget kjørte også uten henne, og det samme gjorde det neste. og det neste. og det neste. og det neste. og det neste...

og plutselig var hun over tjue år og hadde møtt the love of her life. han hadde også gått videre, med ei brunette. men selv om de nå befant seg i hvert sitt gode forhold, var det vanskelig å slippe helt taket på hverandre. så i ny og ne dukket det alltids opp en liten melding fra ham. men bokstavene var satt sammen på en annen måte nå; ordene var vennskapelige. alle disse kjærlighetserklæringene de tidligere hadde sendt til hverandre, eksisterte ikke mer. hjertet, som alltid hadde hoppet over noen slag bare ved tanken på ham, fortsatte nå i akkurat den samme rytmen. og det var jo greit, de ville ikke lengre ha hverandre, de bare brydde seg om hverandre. de hadde funnet kjærligheten i noen andre- så enkelt som bare det. 

og mens togene fortsatte å gå, gjorde også årene det. han kjøpte hus med brunetten, og hun flyttet inn i leiligheten til the love of her life. og så ble hun tjuetre år, og ventet sitt første barn. et ekte kjærlighetsbarn, som i utgangspunktet ikke var planlagt- men åh, så ønsket det skulle vise seg å bli. og i mens de ventet på at babyen skulle komme, kjøpte de seg en større leilighet sammen. de malte veggene hvite, brettet babyklær og dro på ikea for å finne babyseng. det var ikke lengre plass til ham i hverken hjertet eller tankene. og tre dager over termin kom babyen, en tidlig fredagsmorgen, og fylte alle verdens tomrom. hun fant seg selv på toppen av fjellet- lykkelig, stolt, forelsket i den lille kroppen hun holdt i armene sine, i mannen som lå ved siden av dem. men hun klarte ikke helt å forstå hvorfor sangen accidental babies av damien rice stadig poppet opp i hodet hennes. hun klarte ikke forstå hvorfor tankene hennes plutselig hadde begynt å ta henne med til ham igjen. hun klarte ikke forstå hvordan et lite "hva hvis" kunne vekke dette gedigne kaoset i henne. 


hits