i would walk across legos for you

hjemme meg deg er jeg så trygg. jeg vet hvem jeg er med deg. jeg er din mamma. og det gir meg all den styrken jeg trenger for å fungere i dette livet her. det gir meg en trygghet og en ro som fyller hele meg- fra topp til tå. det gir meg en selvtillit så stor, for jeg vet, at for deg, så er jeg alltid best. men etter et helt år hjemme med deg, mistet jeg også meg. meg alene- ikke meg med deg- bare meg. jeg mistet meg, som bare maria. for jeg synes det er vanskelig å være med andre mennesker uten deg. jeg synes det er vanskelig å vite hvem jeg er uten deg. jeg blir usikker uten deg. for aller helst vil jeg jo bare prate om deg. jeg vil fortelle alle hvor fantastisk du er, hva du gjorde og hva du sa i går. men så forstår jeg jo at jeg ikke bare kan prate om deg hele tiden heller, for andre mennesker liker jo å prate om andre ting også. så jeg forteller litt, skryter litt av deg, men så holder jeg resten tilbake. forsøker å finne andre ting å prate om, men det er ikke så enkelt og jeg føler meg feil. det eneste som er riktig er jo deg. helt siden du kom til verden, føler jeg at det er du som er meg. men så forventes det jo liksom også at man skal være noe annet enn "bare en mamma". og jeg klarer ikke finne den andre delen av meg, jeg kjenner bare meg som mamma. meg som mammaen din. og kanskje er det ikke slik at alle trenger å være mer enn "bare en mamma", for spør du meg, er jo det både den fineste og beste siden ved meg. jeg vet ikke. jeg vet bare at jeg er usikker i sosiale sammenhenger uten deg. jeg føler meg rett og slett ikke trygg på meg selv uten deg. 

jeg savner deg

og du snur deg. jeg følger etter. legger hodet mitt inntil ryggen din. lurer på om du kan kjenne tårene mine der de en etter en streifer skuldra di. du sier ingenting. det gjør ikke jeg heller. jeg klarer ikke si noe. jeg klarer ikke si i fra. jeg klarer aldri si i fra. ordene finner ikke veien ut. de stopper alltid opp et eller annet sted inne i halsen min. hoper seg opp. blir der. først etter det har gått noen måneder og følelsene ikke lenger gjør vondt, klarer ordene å finne veien ut av munnen min. og da faller de ofte i feil rekkefølge og med et alt for hardt trykk. det er ikke meningen. men det vet du. du vet at det bare er sånn jeg er. og du elsker den delen av meg. det er i alle fall det du sier. jeg elsker deg for den du er, jeg elsker alle sidene ved deg. men jeg synes du ser annerledes på meg. jeg synes du kysser meg for lite. jeg husker du, i løpet av vår første måned sammen, fortalte meg at du ikke var en kysseperson. men vi kyssa hele flyturen til roma. 1-2-3 så var vi fremme. jeg husker jeg nesten ikke hadde sminke igjen. vi var et sånt par jeg ville ha hvisket; "skaff dere et rom da", bak ryggen på. det var oss. to personer som var helt fortapt i hverandre. det var begges første tur i roma, men vi lå to hele dager i senga. kunne ikke få nok av hverandre. jeg kunne ikke få nok av deg. ville bare ha deg nærmere. nærmere. og så gikk vi ut for å spise skalldyr, drikke vin og spise pana cotta til dessert. og så kom det noen dager da vi tuslet rundt. jeg har bilde av trevifontenen og colosseum, men det eneste jeg husker er deg. selve byen roma er så fjern for meg, akkurat som en drøm, nesten så jeg glemmer at jeg har vært der. du overskygget alt. du sa det da, at du likte å kysse meg. at du kunne kysse meg hele dagen. hvorfor kysser vi ikke mer? hvorfor ser vi ikke på hverandre med de samme øynene som før? jeg synes du tar for lite på meg. ta på meg da. stryk meg nedover armene, over magen, nedover lårene. se på meg. si at jeg er vakker. du sier jeg er vakker. noen ganger. sjeldnere og sjeldnere. men da er det akkurat som at ordene bare faller ut av deg, akkurat som om det ikke var meningen. akkurat som om det bare var en tanke som streifet deg akkurat der og da. jeg liker det. men det vet du. jeg skulle ønske du kunne si det oftere. husker du den første turen vår i barcelona, da vi tuslet rundt i bakgate etter bakgate? fremmede pleide å si at jeg hadde stjerner i øynene på den tiden, de fortalte meg at det var noe ved meg, at jeg var fin. jeg tror du gjorde meg fin. du gjorde meg mer levende. og husker du den gangen da vi, etter alt for mange glass sangria, danset oppe på den røde steinen utenfor restauranten vi hadde sittet på hele kvelden? og du sang blowers daughter av damien rice og jeg smeltet til en eneste stor dam. akkurat da føltes alt så riktig, så enkelt. vi var de eneste menneskene i hele verden. bare deg og meg. og akkurat da kunne jeg se det så tydelig i øynene dine også, stjernene. og blikket ditt fortalte meg at jeg var din person. og jeg kunne kjenne det i hjertet mitt; du var min person. men hvor tok vi egentlig veien? hvor ble vi av? jeg vet ikke om hjertet mitt banker for deg mer. 

blond og søt er smart baklengs, visste dere ikke det?

jeg er ikke dum
bare fordi jeg er blond
jeg er ikke blond bare fordi
jeg er dum 

for jeg vil kjenne at jeg lever. for jeg vil kjenne at det river i hjertet.

hadde jeg visst at alle ville føle det sånn som meg, så ville jeg gitt alle triste sjeler en liten baby. alle som synes det er vanskelig å stå opp om morgenen. alle som ligger våken om nettene fordi tankene roper for høyt. alle som begynner å gråte av sitt eget speilbilde. alle som snur i døra bare fordi denne vonde klumpen i magen gnager så fryktelig mye. alle som tusler rundt med denne mørke skyen over hodet sitt dag inn og dag ut. dere skulle fått en baby av meg; "her, vær så god".  jeg skulle plantet et lite frø i magene deres. og dere kan få si; "nei, jeg vil ikke ha en baby, nei, jeg kan ikke ha en baby, ikke nå, det passer seg ikke slik, nei, jeg er ikke et barnemenneske", så mye som dere bare vil. jeg planter et lite frø i magene deres likevel. et lite frø som skal få vokse og gro. og du skal få gråte ved den tidlige ultralyden som viser en 4 cm liten krabat. du skal få bli så overrasket av denne enorme kjærligheten som plutselig skal fylle hele deg fra topp til tå. du skal få kjenne gleden ved det første sparket. fra ingenting til 5 cm, 11 cm, til 25 cm, til 40 cm. et lite, bankende hjerte. to sprellende armer, to sprellende bein. et lite menneske. ditt lille menneske. som gir livet en mening. som gjør denne forferdelig verdenen så himla vakker. som får deg til å smile og le- også de gangene da du er så utrolig sliten at beina under deg kunne kollapset når som helst. som gir deg mer energi og kjærlighet enn du noen gang vil klare å gi i fra deg. som redder hele deg. som gir deg troen og styrken på at du kan klare alt, så lenge du har denne lille kroppen i livet ditt. hadde jeg visst at alle ville føle det sånn som meg, da skulle jeg hatt superkrefter og alle skulle fått en liten baby av meg. ja, tenk. du fortjener å ha det sånn som meg. alle fortjener det. 

august is like the sunday of summer

jeg elsker deg, sa han.
jeg savner deg, sa jeg.

 

jeg savner å ha tid.
til oss.
til å elske deg.
 

slipping through my fingers

jeg klarer aldri skrive når jeg har det fint. da er det liksom ingenting som må ut.
vi har hatt en magisk sommer. skulle ønske den varte for alltid.

-- 
går det an å være så lei seg at man spyr? er det i det hele tatt lov til å være så lei seg for noe som i utgangspunktet bare er fint? babyen min begynner i barnehagen nå på mandag. uka etter fortsetter jeg på studiene mine. babyen min er ingen baby mer. han er tretten måneder nå. tre dager etter bursdagen sin, begynte han å gå. og nå ser det ikke ut som om han har gjort noe annet. barbeint, joggesko, støvler- easypeasy. også er han en racer i dyrelyder. dessuten gjør han seg forstått nå, og han forstår mer enn man kanskje skulle tro også. det går an å kommunisere med han, sånn på ordentlig. og det er så fint å få være med på det her- utviklingen hans. men jeg vil ha tilbake de første skrittene, de første ordene, den første gangen han fikk smake jordbær, den første gangen de pittesmå hendene kjente på grus, den første gangen han fikk huske, den første latteren, det første smilet, de første dagene hjemme som en liten familie, den andre natten da det gikk opp for meg at den lille kroppen i armene mine var min baby, den første natten da jeg så usikker løftet opp en liten, skjør kropp til det bare brystet mitt. jeg vil ha tilbake alt. til og med de søvnløse nettene. ja, til og med den drittperioden da jeg lurte på om jeg i det hele tatt elsket kjæresten min. og hvorfor vil jeg ha tilbake det? jo, fordi jeg i bunn og grunn var lykkelig gjennom det hele- for jeg hadde en liten skatt å oppdage verden for første gang med. og jeg vil oppleve det igjen. jeg vil trykke inn pauseknappen. trykke på repeat- om og om igjen. men så fungerer jo ikke livet slik. og jeg får hodepine. og jeg får en gedigen klump i magen. og plutselig spyr jeg midt på natten. kanskje var det omgangssyken. kanskje var det noe jeg hadde spist. kanskje knuses hjertet mitt litt ved å sende den lille babyen min i barnehagen. kanskje synes jeg det er nettopp så vanskelig å godta at det fineste året i mitt liv er over. kanskje er det vanskelig å skulle la den lille kroppen vokse, ha et liv utenom meg.

lille babyen min.. 

reddhare

det var en gang jeg sa at jeg aldri skulle være redd for verden igjen. jeg skulle gi faen. jeg skulle gjøre det jeg ville. jeg skulle ta sjanser. og det har jeg vel for så vidt gjort også, i en viss grad. jeg trokket litt utenfor boksen, og jeg likte meg der. jeg fulgte hjertet mitt og levde mitt eget eventyr. men nå er jeg redd igjen. pissredd. på 17.mai måtte de selvfølgelig smelle med disse kanonene, og kjæresten sa at de alltid pleide å gjøre det. men herregud, alt inne i meg vrengte seg. jeg er så redd. jeg er redd for å fly. jeg er redd for å være på steder med mange mennesker. jeg har mareritt. mareritt som han egentlig ikke er en del av, men så plutselig er han der likevel. og jeg oppdager ham alltid forsent. forsent. jeg klarer ikke beskytte ham. jeg når ikke frem i tide. og denne frykten har bitt seg fast i meg. den gjør at jeg alltid leter etter utganger. den gjør at jeg alltid lager meg en plan a, b, c og d. den gjør at jeg øver meg på å ta ham ut av vognen i en fei. den gjør at jeg vil løpe fort. fortfortfortfortfort. og kanskje er det sånn det skal være når man har blitt en mamma. kanskje skal man være redd. men åh... gjør hva søren du vil med meg, men ikke skad babyen min. vær så snill. 

---

i kveld reiser jeg til london med min lille, fine bestevenn. aller mest har jeg bare lyst til å ligge i fosterstilling på badegulvet- bare fordi jeg er så redd. men så har jeg sluttet å ligge på badegulvet, for man kommer jo ingen vei med det. og mamma sier at jeg må lære meg å slippe taket litt, for jeg kan ikke styre alt. og jeg vet jo det. så jeg tar med meg babyen min hit og dit, vi har allerede flydd supermange ganger- vi lever livet akkurat som om ingen kan skade oss. men hjertet mitt galopperer, og jeg er livredd for at slemme mennesker skal krysse veien vår. 

hele verden i én person

i dag skinner sola. det gjorde den i går også. bladene på trærne utenfor har sprunget ut, det hadde de ikke sist vi var og studerte dem. "der er tre", var det første ordentlige ordet gutten min sa. eller setningen. han har sagt "mamma" og "pappa" lenge nå. og jeg tror han var rundt fem-seks måneder da han begynte å si "der" mens han pekte. og så begynte han plutselig å si "der er". i går fulgte han etter en kråke som spratt rundt på lekeplassen. "synes du pip-pippen er fin?", han pekte og sa; "der er phuss". og så på kvelden da vi leste i dyreboken var plutselig alle dyrene "phuss". kattepusen. 

jeg er lykkeligere nå, har jeg sagt det? denne lille kroppen, som ligger ute i vognen sin og sover, gjør meg så forbaska lykkelig. jeg har alt jeg trenger, så lenge jeg har ham. hjertet mitt smiler hver eneste dag, og det finnes ingen plass til disse tårene som så ofte pleide å komme på besøk før. 

når han våkner, skal vi ut og spise lunsjen vår. jeg har kjøpt jordbær til oss- da får jeg alltid en liten gutt som ler og vifter med armene. lille hjertet mitt. 

mer å ta i- mer å være glad i

jeg har spist en hel sjokoladeplate. 190 gram. er dere klar over hvor mange kalorier det er? 1026 kalorier. jeg vet ikke helt om jeg fortjener et klapp på skuldra eller et slag i trynet. og når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke så veldig rart at jeg ikke blir kvitt denna magen min. 

 

the smell after rain

jeg tror jeg var litt naiv før. jeg tror ikke jeg er det mer- i alle fall ikke på samme måte. jeg husker hvordan jeg pleide å rynke på nesa til de som sa at man måtte jobbe for å få et forhold til å fungere. at man måtte arbeide for å holde kjærligheten ved like. jeg sa til kjæresten min at dersom vi en gang havnet der, da var vi ferdig. for kjærligheten skulle være enkel, naturlig. jeg skulle elske ham fordi jeg elsket ham, fordi hjertet mitt banket for ham- ikke fordi jeg gikk rundt og kjempet iherdig for å holde alle disse sterke følelsene ved like. i min verden hørtes det så rart ut. det å elske ham var jo det enkleste i hele verden- det var både fysisk og psykisk umulig for meg å la være. hjertet mitt hadde valgt ham. og så fikk vi en liten baby. og der jeg forelsket meg i dette lille livet vi hadde skapt sammen, mistet jeg plutselig kjærligheten overfor ham. kanskje var det de søvnløse nettene som spilte meg et lite puss. kanskje var det den enorme kjærligheten jeg hadde overfor dette lille mennesket som overskygget alt annet. jeg vet ikke. jeg spurte i alle fall meg selv daglig om jeg virkelig elsket ham, og jeg klarte aldri finne svaret på det. det føltes tomt ut. og så, på et eller annet tidspunkt begynte jeg å brette opp armene, jeg begynte å grave etter oss. det samme gjorde han. og under alt, fant jeg oss langt der inne et sted. og plutselig begynte vi å glimte til igjen. og plutselig var ikke disse sterke følelsene like vanskelig å finne frem til. og så kom disse dagene da kjærligheten mellom ham og meg var så lekende lett igjen. og jeg er sikker på at vi hadde vunnet gullmedaljen, dersom det var en konkurranse for beste kjærestepar. for herregud, kjærligheten vår er det vakreste jeg vet om. ingen kan måle seg med oss. vi har noe helt spesielt; en slik kjærlighet en kunne ha skrevet en bok om. så jeg skal slutte å rynke på nesa og heller jobbe litt for oss hver eneste dag- for sånn er det jo når hverdagen biter oss i rumpa og gjør det så alt for lett å ta hverandre for gitt. og kjæligheten er vakker, uansett. også om man må jobbe litt for den. 


hits